Publisert 30.10.2024
Jeg vet ikke når jeg må ha skjønt det, men det må ha vært i ganske ung alder. Kanskje på ungdomsskolen en gang, eller tidligere. Eller kanskje det var da jeg begynte på videregående. Jeg tror det må ha vært da, første året på videregående, det gikk opp for meg at jeg nesten utelukkende hadde såkalt norske nære venner. Og med såkalt norske mener jeg etnisk norske, eller hvite. Er det lov å si? Er det lov å kalle noen hvite? Jeg har erfart at enkelte reagerer på det, og det er kanskje like mye eller like lite lov som å kalle noen svart. Men jeg gjør det likevel.
Språk er underlige greier, for det som er lov et tiår, kan være helt passé det neste tiåret. Hvis vi tenker etter, er det ikke mange år siden n-ordet var normalt, vanlig og ble oppfattet som relativt nøytralt av en hvit majoritetsbefolkning. I dag vil den som bruker n-ordet kun illustrere sin manglende kontakt med verden rundt seg. Eller i verste fall være rasist. Så at jeg sier noen er hvite, kan sikkert oppfattes nedsettende av enkelte, men det er forskjell på å si at en person er svart og å kalle den samme personen svarting. På samme måte er det forskjell på å kalle noen hvit og å kalle noen potet. Det siste var en betegnelse vi brukte da jeg gikk på ungdomsskolen. I denne sammenheng vil «vi» være mine jevnaldrende på Furuset i Oslo på slutten av 1990-tallet. Hvorfor akkurat potet, er jeg usikker på, men det ble brukt med negativt fortegn. Vi hadde vel bare hørt det fra de som var eldre enn oss, og tatt det i bruk selv. Men potet var en kategori du ikke ville være på Oslo øst på slutten 90-tallet, og det handlet ikke egentlig om bare hudfarge når jeg tenker etter.
Å være potet handlet om mye mer enn hudfarge. Det handlet om hvordan man oppførte seg, hvordan man snakket, hvordan man kledde seg og hva man gjorde på fritiden. Det handlet om hva man gjorde i helgene, om hva slags mat man spiste, hva man så på tv og hva slags musikk man hørte på. Så jeg kunne noen ganger bli oppfattet som potet, andre ganger ikke. Og jeg skal gjøre et forsøk på å forstå noe av dette, så la meg ta deg med til byen min, eller delbydelen min får jeg vel heller si.
Det var en kald januardag, og det snødde tett. Det hadde snødd i hele dag, og veiene var som dekket av et mykt pledd. Snøen la seg over landskapet, og ble liggende. Ved Trondheimsveien i Oslo, inne på et rom i en av etasjene lå jeg tullet inn i et blått teppe. Født på Aker sykehus av foreldre som hadde innvandret fra Pakistan. Omtrent slik lyder historien jeg har blitt fortalt om da jeg ble født. En ekte sønn av Groruddalen. Ikke mange dagene etter kom jeg til leiligheten bestefaren min hadde kjøpt på Furuset fra en pakistansk familie som skulle flytte til USA. Før farfar flyttet til Furuset bodde han i Vahls gate på Grønland. Jeg kan minnes å ha vært i en leilighet lik den han hadde i Oslo sentrum. Det var mørkt, kaldt, og toalettet var i trappeoppgangen, på deling med naboen. De nye boligblokkene med store leiligheter og sol både morgen og kveld var, sammenlignet med de gamle bygårdene i Oslo sentrum, rene luksusen. Jeg var det første barnet, det første barnebarnet. Det var meg, og bare meg, og det finnes omtrent tusen, om ikke flere, bilder av nettopp meg, fra alle anledninger, i alle slags antrekk. Blant annet fra ettårsdagen min hvor jeg er kledd i en hvit silkebukse og gullbrodert jakke med gullpaljetter. Jeg er litt usikker på om det er 80-tallet eller den pakistanske estetikken som skal ha skylda for det antrekket, mest sannsynlig en kombinasjon.
Å vokse opp og bli voksen på et sted er spesielt. Stedet blir en del av identiteten, og en selv blir en del av stedet. Man tenker ikke over det der og da, men i ettertid blir også alle forandringene tydelige. Stedet lever og forandrer seg samtidig med deg, og du med det, til du en dag står foran speilet og tenker «er det sånn jeg ser ut nå». På samme måte tror jeg mange plutselig en dag tenker om det stedet man kaller hjem, «er det sånn det har blitt nå»? Og så kan man mimre om gamle dager, barndommen, ungdomstiden, og stedene man lekte, hang, fikk sitt første kyss, drakk sin første dram og det som hører med til tida som former oss. Barndommen og ungdomstida. Og så tror vi at alt var bedre før. Men jeg er nå ikke så sikker på det. I sammenkomster hvor de pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet er samlet, gjør de nettopp det. De mimrer, om ungdomstiden i Pakistan, om hvor bra alt var før, men også om den første tida i Norge. Og vi unge får høre hvor lett vi har hatt det sammenlignet med de som kom på 1960- og 70-tallet.
I tredje etasje i en stor leilighet på Furuset vokste jeg altså opp, med storfamilien rundt meg. Det var meg, foreldrene mine, farmor og farfar, ei tante og en onkel som begge den gang var ugift. Det var sikkert litt rart for nordmenn at alle vi bodde sammen, men kanskje ikke så rart likevel. Noen år senere skulle jeg komme til å lese om mormor og de åtte ungene, og de bodde trangt og stusselig. Jeg husker min barndom som verken trang eller stusselig. Snarere tvert imot. I naboleiligheten bodde en hyggelig eldre norsk dame, alene kan jeg huske, og at jeg innimellom fikk melkesjokolade av henne. I naboblokka bodde ei jente som var omtrent like gammel som min yngste tante. Det var dattera til vaktmesteren i borettslaget, Bjørn. De ble venninner, og det hendte de satt barnevakt for meg, eller tok meg med ut for å leke på den store lekeplassen rett foran blokka vår. Der var det husker og sandkasse, sklie og en stor plen hvor man kunne sparke ball. Og rett ved lå det som ble kalt «sletta». En stor gresslette mellom borettslaget vi bodde i, og barneskolen jeg skulle komme til å begynne på. I dag er det lekeplass, volleyballbane, treningsapparater, kunstgressbane til fotball og landhockey, og to cricketbur der. Men det heter fortsatt sletta blant ungene og ungdommene på Furuset. Da jeg begynte på barneskolen var vi tre stykker i klassen som var såkalt minoritetsspråklige. De fleste av oss hadde da allerede gått ett år i førskolen sammen og kjente hverandre. Jeg husker ikke så mye av de første skoleårene, men i tredje eller fjerde klasse ble jeg og de andre såkalt minoritetsspråklige tatt ut av klassen, fulgt ned til et mindre rom i første etasje hvor vi skulle ha norsk 2, eller norsk som andrespråk. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle ut av klassen for å ha norsk 2. Jeg husker det fortsatt veldig godt. At vi ble hentet i klasserommet i tredje etasje av Odd. At vi gikk ned til et lite rom nede i kjelleren. Og at jeg ikke skjønte hvorfor vi var der nede. Kanskje jeg trengte det, eller kanskje ikke, for noen uker senere ble jeg sendt tilbake til den vanlige klassen med de vanlige norske hvite elevene. Senere har jeg tenkt at jeg var heldig. Jeg ble sendt tilbake i tide, for opp gjennom skolen har jeg sett at norsk 2 har vært de lave forventningers forbannelse. Alt var lettere der, som om elevene ikke kunne møtes med de samme krav og forventninger som de fleste andre. På ungdomsskolen fikk jeg tilbud om å ha norsk 2, og på videregående prøvde både lærere og rådgivere å overbevise meg om at jeg burde ta norsk 2, for da ville jeg slippe nynorsken. Ikke fordi jeg hadde behov for det, ikke fordi jeg var så dårlig i norsk at jeg trengte det, men fordi jeg da ville slippe nynorsken. Det var argumentet. Men jeg ville ikke slippe nynorsken, og jeg ville ikke bli satt i bås. Jeg var blant de med høyest lesehastighet på trinnet i første klasse på videregående. Og jeg kunne være trassig. Ja, jeg var ikke så veldig god i nynorsk grammatikk, men det skyldtes kanskje at skolen brukte tida på å overbevise meg om å velge norsk 2 i stedet for å lære meg nynorsk grammatikk. På trass bestemte jeg meg 17 år gammel for å bli norsklærer.
Ungdomsskolen var mye mer mangfoldig sammenlignet med barneskolen. Fra å ha nesten bare hvite norske venner, ble jeg på ungdomsskolen kjent med folk som hadde foreldre fra nesten alle verdens kriker og kroker. Grunnen til det var nok at vi bodde rett innafor skolekretsen til Furuset skole slik at jeg havna i klasse med mange av de som bodde i hus eller rekkehus på Furuset på den tida. Og de fleste av dem var hvite nordmenn. Flaks for meg, igjen kan man kanskje si. Det var vel også på ungdomsskolen at skille potet / innvandrer ble tydeligere blant mine jevnaldrende. Disse to identitetene var motpoler og plasserte deg i en gitt gruppe. Skillelinjene gikk, som tidligere nevnt, langs språk, mat, klær, musikk og fritidsaktiviteter, blant annet. Den gangen hadde jeg hverken språk for eller distansen til forholdene for å kunne si noe om kulturen. Jeg, som alle mine jevnaldrende, badet i den gjengse ungdomskulturen hvor det, den gangen som nå, handlet mest om å passe inn og høre til. Ingen ville skille seg ut. Var du innafor var det såre vel, var du utafor var du outcast, untouchable og sosialt død. En anomali, uren, matter out of place ville jeg sagt i dag. Akkurat dette har ikke forandret seg nevneverdig i ungdomskulturen, og jeg tør vel påstå at det har smittet inn på deler av voksenkulturen også. Det skal ikke mye til før en, også som voksen, blir ekskludert hvis man har litt avvikende meninger fra flertallet. I sosiale medier, og kanskje i særlig grad på Twitter, praktiserer en del folk blokkering av brukerkontoer hvis man ikke liker hva vedkommende mener. Noen blokkerer til og med folk som følger kontoer som har skrevet noe man ikke liker. Alle er i sin fulle rett til å blokkere hvem enn man måtte ønske, det legger jeg meg ikke borti, men den frie samtalen hvor meninger brytes mot hverandre blir i alle høyeste grad lidende. I grunn opplever jeg det ikke som samtale lenger, bare en eneste lang monolog hvor den aksepterte mening er strengt definert. Vi kan sikkert diskutere ytringsfriheten, mange gjør det, men det er få, om noen i det hele tatt, som snakker om å lytte. Friheten til å ytre seg er viktig, men den mister halve verdien hvis vi ikke kan lytte til hverandre. Det betyr ikke at vi er enige i eller støtter det som blir ytret. Vi trenger ikke en gang like det, eller ha sympati for et standpunkt. Men for å kunne tale imot, argumentere imot, må vi lytte. Når vi ikke lytter til hverandre kan vi heller ikke samtale, og en direkte konsekvens av at vi ikke lytter er at vi heller ikke kan argumentere imot. Da står vi igjen med ytringen alene, og hva er den verdt hvis ingen lytter. Det vi bør strebe etter er kraften i de bedre argumenter.
I ungdomstiden handler det om å passe inn, i en eller annen gruppe. Da skiller man seg ikke ut, man avviker ikke fra flertallets mening. Hvis alle de andre guttene i klassen og på skolen liker fotball, vil man ikke være den ene som ikke er interessert i fotball. Så jeg, selv om jeg ikke hadde noe interesse for fotball, fikk med meg kampresultatene hver helg for å kunne være med i samtalen i friminuttet på mandag. Og alle gutta var enige om hvem av jentene som var penest, og ja, man skulle like en av det motsatte kjønn. Ungdom i dag opplever kanskje større frihet til å være seg selv, selv om det fortsatt kan være ganske streng sosial kontroll i ungdomskulturen. Det varierer selvsagt fra sted til sted, og det er nok lettere i urbane strøk enn på små steder med små forhold og få mennesker. På slutten av 1990-tallet hadde vi riktignok fått internett, men det var tregt og dyrt, og ikke minst måtte du sitte ved en stasjonær pc for å surfe på nettet. Sosiale medier fantes ikke, mobiltelefonen var fortsatt Nokia. Å høre til var fortsatt bundet til stedet, det fysiske stedet du bodde og gikk på skole. De sosiale rommene var faktiske møteplasser som ungdomsklubben, kjøpesenteret og fotballbanen. Å være innafor eller utafor handlet rett og slett om å være eller ikke være. For en ungdom på randen av voksenlivet, i ferd med å finne seg selv og sin plass, kan det være ganske traumatiserende å oppleve at det ikke finnes et sted for meg.
For meg personlig var det heldigvis steder å finne seg selv, om enn noe ensomt innimellom. Blant annet rundt Grorudvannet i likhet med Mahmoud i romanen «Hør her`a!» av Gulraiz Sharif. Han må ha ment Steinbruvannet som ligger like ved Grorud, men «utlendinger» veit ikke slikt. Det ligger ved Grorud, så vi kaller det Grorudvannet. Kan hende det er slik forfatteren har tenkt, men det er bare antagelser fra min side. Grovt skissert var man på Furuset tidlig på 2000-tallet enten «potet» eller «innvandrer». To kategorier som eksisterte side om side, og ofte med vanntette skott selv om det kunne være noen gliper innimellom. Å være «innvandrer» var å være født av innvandrerforeldre, uavhengig av om en var født i Norge eller ikke. Grensene gikk ved hvor mange pigmenter en hadde i huden, altså hudfarge, eller melanin. Jo mørkere en var, jo mer «innvandrer». Men ikke bare det. Det handlet også om hva slags musikk en hørte på, hva slags klær en brukte, hvordan en snakket og hva en gjorde på fritida. Sagt på en annen måte, det handlet om hvor «getto» man var. Selv har jeg for eksempel aldri snakket kebabnorsk, til tross for at jeg er født og oppvokst på Furuset. Jeg kunne finne på å gå i jeans og hettegenser, men likevel ikke med de «riktige» klesmerkene. Jeg har aldri hatt midtskill i håret og aldri eid Buffalo-sko. Men jeg gikk heller ikke på ski og «hytta» var et konsept for hvite nordmenn. Kort sagt var jeg hverken inn eller ut, et sted midt imellom og en av de ungdommene, har jeg innsett etter å ha blitt voksen og lærer, som søkte seg til de voksne på skolen og ungdomsklubben. På ungdomsklubben på Furuset hang jeg oftere med miljøarbeiderne enn mine jevnaldrende. Jeg var hverken «innvandrer», annet enn at jeg ifølge enkelte politikere så ut som en, eller potet. Det har selvsagt påvirket hvordan jeg ser og definerer meg selv som voksen, slik erfaringer og opplevelser fra barndom, ungdomstid og livet ellers har en tendens til å sette spor. Og for alle oss, mennesker, handler det om hvorvidt vi blir integrerte i eller isolerte fra et eller flere fellesskap.
