Verden ser ut til å falle fra hverandre. Håpet svinner minutt for minutt. Det skrives kronikker og debattinnlegg om generasjonen uten håp. Depresjon og dårlig mental helse løftes stadig fram som et kjennetegn ved den oppvoksende generasjonen. Og hvem kan vel klandre dem, egentlig?
Det er krig og fordervelse i Europa, i Midtøsten, i Afrika. I løpet av et år har tusentalls av barn blitt drept i Gaza mens verdens ledere og FN har sittet og sett det skje. Latt det skje. I USA skal amerikanerne velge mellom Donald Trump (igjen!?) og Kamala Harris som president. Varmerekorder knuses og ekstremvær kommer hyppigere, uten at verdens politikere synes å reagere. Velstanden samles på færre hender, middelklassen i mange land, også Norge, får mindre å rutte med. Hvilket håp for framtiden skal man ha, når alt dette og mer skjer i verden?
Attpåtil har de smarteste folkene i verden gitt oss teknologi som brukes til å gjøre oss dumme, apatiske og hensynsløse. Det er ikke teknologien i seg selv, men det den brukes til og fylles med som former oss. Og våre politikere ser ikke ut til å ha et eneste skeptisk gen, når de slipper både teknologien og gigantene som står bak den, inn i institusjonen som former våre samfunns fremtid, nemlig skolen. Slik nettbrettene, da de var nye, fikk ta over klasserommene, synes det som at det samme er i ferd med å skje med kunstig intelligens. Selvfølgelig skal kunstig intelligens inn i skolen, har det blitt sagt. Men er det noen som spør hvorfor?
De store ideenes og narrativenes tid er forbi, og dette har skjedd gjennom en eskalert prosess gjennom de nye medienes framvekst hvor de store fortellingene har måttet vike for mange små fortellinger, og derav mange små virkeligheter. Fellesnevnerne i samfunnet har blitt færre, fragmenteringen og polariseringen større. Alt dette kan høres dystopisk ut, men når det er færre knutepunkter i et samfunn, færre punkter hvor det finnes et lim som binder oss sammen, vil vi også falle fra hverandre i ulike fragmenter uten bindinger.
Politikken er død. Samfunnet vi ser i dag er et resultat av politikken som har vært ført, og den har blitt sin egen død. Det var en tid mange trodde på slikt som for eksempel «trickle down economics». I dag vet vi at når de rikeste i samfunnet får skattelettelser, drypper ikke overfloden på de som står under i samfunnspyramiden. Den settes i pengebinger, eller flyttes til skatteparadis. Når livene våre er blitt fragmenterte, og vi lever i større og større grad i parallellsamfunn, til dels i faktisk forstand og aller høyest i våre virtuelle liv, blir også politikken stykkevis og delt. Ekkokamrene har etter hvert blitt mange, både sosiale, kulturelle, religiøse og politiske.
I lys av dette kan vi prøve å forstå den politiske situasjonen i for eksempel Norge, men også i andre deler av verden. Hvorfor synes politikken ikke lenger å virke? Hvorfor er politikken i oppløsning i flere deler av verden?
I vår tid, oppløsningens tid, hvor de store fortellingene er døde, fører de politiske partiene en retorikk som hører det forrige århundret til. Arbeiderpartiet prøver å vinne velgere på fortellingen om et fellesskap som ikke lenger oppleves. Sosialistisk venstreparti prøver å vinne velgere på en moral og rettferdighetsforestilling som internettets narsissisme har drept for lengst. Høyre gjør det godt, relativt sett, ved å ikke gjøre noe, men bare ved å være Arbeiderpartiets antitese. MDG har blitt offer for sin egen dommedagsfortelling, for hvorfor skal man bry seg hvis det går ad undas uansett.
Politikken er død, leve politikken. Det er fortsatt politikken som er løsningen. Bare ikke den som har vært ført, og fortsatt føres.
