Denne teksten er en oppgave skrevet i masteremnet SKDK4001 Understanding Digital Media in the Age of AI, Codes, Networks, and New Communities ved Høgskolen i Innlandet / Universitetet i Innlandet høsten 2024.
Av: Assad Nasir
Vår tid er medienes tid, og de siste hundre årene har mediene forandret verden. De har forandret den faktiske verden, men også vår oppfattelse av den. Dette er en erkjennelse som i vår tid er blitt så allmenn at den nærmest høres klisjeaktig ut. Som om en framsier selvfølgeligheter. I fortsettelsen av dette kan vi også legge til at virkeligheten ikke lenger er bare virkelig, men også virtuell, og sannheten eksisterer ikke lenger i bestemt form entall. Antropologer vet at teknologi og kultur går hånd i hånd, og når teknologien utvikler seg, gjør kulturen det samme. Teknologien er kun verktøy, eller redskaper, som kan benyttes til ulike formål. Hva vi gjør med redskapene, til hvilket formål, kan være betinget av kulturen, og de kan brukes til å endre kulturen. I medienes verden kan vi si at den teknologiske utviklingen har formet, og fortsetter å forme vår kultur, i denne sammenheng forstått som en avgrensning av hvilke normer som gjelder for bruk av teknologien. Især har det siste gjort seg gjeldende med utviklingen og framveksten av alt som inngår i sekkebetegnelsen sosiale medier. Vi har på sett og vis vært nødt til å lære oss, og som samfunn bli enige om, hvilke normer som gjelder for bruk av blant annet sosiale medier. Men samtidig har internettet uten tvil blitt påvirket av vår kultur (Miller, 2020, s. 1), selv om det offentlige ordskiftet i Norge ofte kan få det til å høres ut som at menneskene er uten en fri vilje, i teknologiens vold. Med andre ord kan kulturen og teknologien være flettet sammen i en prosess hvor begge former det som måtte komme i framtiden. I denne teksten skal jeg se nærmere på et digitalt medium og diskutere hvordan det korrelerer med teknologiske og kulturelle aspekter ved den samtidige kulturen i Norge i dag.
I og med at utgangspunktet her, nevnt til slutt i forrige avsnitt, er ganske vidt, er det nødvendig med både noen avgrensninger og begrepsavklaringer. Det mest sentrale begrepet her er media, og hvis man tar utgangspunkt i definisjonen Jenkins bruker, slik han har gjengitt den i ordlista i boka Convergence Culture, legges det vekt på at media er kommunikasjonsstrukturer som består av både teknologier og protokoller, og at kommunikasjonen er en kulturell praksis (Jenkins, 2008, s. 329). Selve ordet medium betyr bare noe som står mellom, det som hos Jenkins kalles kommunikasjonsstruktur, og slik kan mediet komme i mange former, alt fra en runepinne til en minnepinne, analogt til digitalt. Media som kommunikasjonsstruktur, er også utgangspunktet for hvordan man modellerer kommunikasjonsflyten i både gamle og nye medier. Miller, som igjen tar utgangspunkt i Poster, skildrer kringkastingsmodellen og internettmodellen som to essensielt ulike kommunikasjonsmodeller. I kringkastingsmodellen er det én avsender som gjennom et medium kommuniserer et budskap til mange mottakere. Mens i internettmodellen er det mange avsendere som kommuniserer med mange mottakere (Miller, 2020, s. 16), som i et nettverk. Denne modellen beskriver Miller som «…a collapse of the distinction between consumers and producers, and a more decentralised model of media production, less hierarchical and more akin to a network» (Miller, 2020, s. 16–17). Disse to modellene er altså grunnleggende ulike i utformingen, og ikke minst grunnleggende ulike sett fra et maktfordelingsperspektiv. Videre blir denne ulikheten i dagligtalen uttrykt i begrepene «gamle medier» og «nye medier», eller i en norsk kulturkontekst kanskje i større grad gjennom begrepene «massemedia» og «sosiale media».
I og med at vi skal se på både teknologiske og kulturelle aspekter, er også selve kulturbegrepet til dels sentralt å definere. Hva mener vi egentlig med kultur? Jeg oppfatter ikke at Miller skriver direkte hva han forstår som kultur, men indirekte kan vi se at han trekker frem «habits, inclinations and prejudices» (Miller, 2020, s. 1) når han skriver at vi tar med disse, altså våre vaner, tilbøyeligheter og fordommer til internettet. Og han er ganske tydelig i å mene at vår kultur former internettet mer enn omvendt (Miller, 2020, s. 1). Altså er kanskje kultur, slik Miller bruker begrepet, nettopp våre vaner, tilbøyeligheter og fordommer. Men disse må komme fra et sted, og vi kan anta at de kommer fra sosialiseringen individene i en kultur har blitt utsatt for fra sine omgivelser. Kulturbegrepet er mye diskutert, historisk sett, og har også forandret seg gjennom tidene. I dag er nok den mest vanlige oppfatningen av kultur som noe dynamisk, noe som er i endring. Den norske antropologen Arne Martin Klausen definerte kultur som «…ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon» (Dahl et al., 2021). Alle disse ideer, verdier, normer og dess like som vi lærer gjennom oppveksten, tar vi også med oss ut på internettet, som igjen blir en del av den digitale kulturen. I denne prosessen, fra våre virkelige sosiale liv til våre virtuelle sosiale liv, kan enkelte trekk ved kulturen endre seg, noe kan bli forsterket, annet kan bli mindre viktig, men at grunnlaget for det som blir kultur ligger i den primære sosialiseringen, i familiene, er fortsatt gjeldende, selv om skjermene har gjort sitt inntog i våre liv.
Er VG digital og nettverk?
Jeg vil videre her ta utgangspunkt i VG som et digitalt medium, og diskutere hvordan det korrelerer med både teknologiske og kulturelle aspekter i vår kultur i dag. Aller først er VG et medium som har eksistert siden 1945, og er i dag Norges største avis (Eide & Garvik, 2024). Det første spørsmål som dukker opp er; hva er VG? Vi kan si at VG er både et analogt medium og et digitalt medium. Som analogt medium er papiravisa VG som gis ut daglig, et tradisjonelt og statisk massemedium. Vi kan bla i det, kjenne på det, lukte på det, og det vil til og med kunne etterlate sverte på fingrene våre etter at vi har bladd i avisa. Når det har gått i trykken er budskapet skrevet og formidlet fra avsenderen gjennom mediet (papiravis) til mottakeren (leseren), og kan ikke endres. I tillegg er VG som papiravis en løssalgsavis. Det vil si at produktet VG, som er innholdet, selges i avisstativ på utsalgssteder, ikke gjennom et abonnement til leserne. Forsida er derfor viktig, og bærer preg av at VG som papiravis også er en tabloidavis (Smith-Meyer, 2024). Altså er VG som et analogt medium en ting, papiravisa, mens VG som et digitalt medium er ikke en ting alene. Det digitale mediet VG er ikke et fysisk medium, men noe som kommer i flere former. Det kan finnes på en pc, et nettbrett eller en smarttelefon. Hver av disse tre er et medium for seg selv, og mediet VG blir i så måte et medium i et medium. Slik sett kan vi forstå det digitale mediet VG i lys av konvergens, som Jenkins definerer som blant annet «the flow of content across mutiple media platfoms,» (Jenkins, 2008, s. 2). Videre for å forstå hva VG som et digitalt medium er, er det igjen Jenkins som definerer «Convergence culture» som «where old and new media collide […] where the power of the media producer and the power of the media consumer interact in unpredictable ways.» (Jenkins, 2008, s. 2). VG som et digitalt medium er resultatet av en kollisjon, eller sammenblanding, av gamle og nye medier, og nettopp det skal vi se nærmere på i fortsettelsen.
Er VG hypertekst?
Hypertekst er noder som kobler ulike tekstblokker sammen. I denne sammenheng er tekst ikke kun verbaltekst, men tekster av ulik modalitet. Det kan være verbaltekst, fotografier, illustrasjoner, videoer, lydfiler eller andre type filer. VG som digitalt medium består blant annet av en nettavis, som jeg vil si både er utgangspunktet for og hoveddelen av det digitale mediet VG. Nettavisen er en internettside, som er en hypertext transfer protocol i seg selv, det som i kortform kalles http. En kan også forklare det som en kommunikasjonsprotokoll for overføring av HTML-dokumenter mellom tjenere og klienter. (Dvergsdal, 2024). Altså er selve nettavisen en hypertekst som mediekonsumenten kan se, blant annet ved å bruke en nettleser på en datamaskin. Men som mediekonsument, når han går inn på førstesiden til VG (på nett) får han også se en rekke hypertekst-koblinger som fører konsumenten fra førstesiden inn til andre nye sider med tekst og hypertekst-koblinger. I en nettavis som VG er det som oftest nyhetsartikler av ulike slag, om ulike temaer, enten det er politikk, underholdning, idrett og mer. Fra førstesida kan mediekonsumenten navigere frem og tilbake mellom ulike artikler og førstesiden. Artiklene på førstesiden ligger som oftest sortert etter hvor nye de er, så den nyeste saken vil komme øverst på nettsiden. Og da ligger sakene på førstesiden litt blandet. Det vil si at det kan være en politikk-sak øverst, deretter en sport-sak, så en generell nyhetssak før det er en politikk-sak igjen. Så den seksjoneringa som hører til papiravisa hvor man har en del for nyheter, en egen del for underholdning og en tredje del for sporten i papiravisa, opphører i stor grad på førstesida i den digitale nettavisen. Altså er nettavisa ikke bare en hypertekst som består av et nettverk av hypertekster som kobler tekstblokker, nettavisa er også et nettverk hvor den lineære rammen med en begynnelse og en slutt opphører (Miller, 2020, s. 20–22). Vi har en førsteside til VG på nett, men det finnes ingen sisteside, slik som i papiravisa. I stedet har vi en rekke noder, hypertekst, som kobler tekstblokker sammen i det uendelige. Dette gjør noe med hvordan vi leser nyheter, og også hva vi velger å lese eller ikke lese. I en papiravis ville en som ikke er interessert i sport lett ha hoppet over sportssidene i avisa, mens på nett har mediekonsumenten i mindre grad mulighet til å velge det bort, siden det kommer opp på førstesida. Førstesiden på nett fyller samme funksjon som forsida i en papiravis, og gir dermed medieprodusenten VG muligheten til å lage mange forsider i løpet av en dag, nettopp fordi førstesiden er dynamisk. Så kulturelt sett forholder vi oss annerledes til nyheter i dag med det digitale mediet VG, enn vi gjorde med det analoge mediet VG. Tidligere kom nyhetsoppdateringen en gang i døgnet, mens nå kommer nyhetsoppdatering løpende i løpet av dagen. Kulturelt skaper det en atferdsendring fordi mediene gjennom teknologien skaper et behov for å holde seg oppdatert på siste nytt. Og det igjen er sannsynligvis knyttet til den økonomiske modellen VG som digitalt medium finansierer sin virksomhet gjennom, fordi det meste av innholdet er «gratis» for konsumenten. Jeg kaller det «gratis» fordi konsumenten betaler med sin oppmerksomhet, og den informasjonen konsumenten legger igjen ved sin bruk av det digitale mediet. Det bringer oss videre til neste spørsmål.
Er VG interaktivt?
Interaktivitet er en karakteristikk mange vil si er særegent for nye medier sammenlignet med gamle medier. Miller definerer interaktivitet som «responsiveness», altså at mediet responderer på brukerens «preferences, needs or activites» (Miller, 2020, s. 19). Det er en mer generell definisjon enn hva jeg mener er en mer allmenn oppfatning av hva interaktivitet er; nemlig at mediekonsumenten har en mulighet til å interagere med produsenten eller med andre konsumenter. Et eksempel på slik interaktivitet er muligheten for å kommentere under ulike artikler på VG. I den tidlige fasen var kommentarfeltene relativt åpne, og konsumentene kunne kommentere og diskutere under sakene som VG publiserte på nettsidene sine. Mens i dag er kommentarfeltene strengere moderert, og ikke like åpne som tidligere. I VG sine retningslinjer for kommentarfeltet kommer det tydelig fram at man må lage seg en konto og kommentere under fullt navn. I tillegg står det informasjon om moderering av kommentarfeltet, hva som ikke er tillatt, og at kommentarfeltene har en bestemt åpningstid (VG Kommentarfelt, u.å.). Disse innstrammingene skjedde særlig etter terrorangrepet 22. juli 2011 (Ihlebæk et al., 2013) da det ble tydelig for den generelle offentligheten hvordan nettdebatten kunne spille en rolle i en radikaliseringsprosess. Man kan kanskje si at interaktiviteten hadde gått på speed i den første fasen da internettet ble med idealistiske briller sett på som et demokratiserende verktøy, hvor store mediekonsern skulle miste en del av sin definisjonsmakt, så kommentarfeltene var åpne og anonyme hvor den såkalte frie debatten skulle få utfolde seg fritt. Men som jeg allerede har nevnt, skriver også Miller at vi tar med oss våre tilbøyeligheter og fordommer til internettet (Miller, 2020, s. 1), og bak anonymitetens slør forsvinner de sanksjonsmulighetene omgivelsene våre har for å holde oss litt i sjakk, slik at vi slipper løs det vi måtte sitte på av rasisme, kvinnehat og annet. Men det digitale mediet VG er også interaktivt i den mer generelle betydning, fordi innholdet i stor grad er formet og påvirket av «responsiveness», som er nevnt tidligere her. Det som har fått navnet «click-bait», altså titler eller overskrifter på nettsaker som skal få konsumentene til å klikke på hyperlenkene, har utviklet seg som en følge av at produsentene får informasjon om hva konsumentene klikker seg inn på, hva som engasjerer konsumentene, noe som igjen fører til at produsentene tilpasser form (det vil si språk og ordvalg), tema og vinkling etter hva som vil øke sannsynligheten for at konsumentene klikker seg inn på en bestemt sak. Særlig i digitale medier, slik VG, som er avhengige av annonseinntekter for å finansiere virksomheten, blir både språk, vinkling og tema styrt av hva som gir flest klikk, altså flere lesere.
Er VG media eller medium?
Jeg begynte med å si at VG er både et analogt og digitalt medium, og som det siste er VG ikke én bestemt ting, men først og fremst innholdet konsumenten blir presentert for. En nyhetssak i VG kan formidles gjennom nettsiden eller nettavisen, gjennom en applikasjon på et nettbrett eller smarttelefon, i form av verbaltekst, lyd eller video. Som media, en nyhetsformidler, har VG en ansvarlig redaktør, er medlem av pressens faglige utvalg og har forpliktet seg til å følge både redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten. Det styrker VG sin troverdighet som nyhetsformidler og gir mediet VG større troverdighet. Disse tingene inngår i den kulturelle rammen, verdier og normer, som mediet VG må forholde seg til. Men med digitaliseringen har VG også i større grad blitt et medium for ulikt innhold, som presenteres i ulike modaliteter.
Når mediekonsumentene migrerer, må mediet også migrere, og derfor er det digitale mediet VG på applikasjoner som snapchat og tiktok, eller på en egen TV-kanal som kalles VGTV som konsumentene kan se på sine fjernsynsapparater, eller på nett. Alle disse er helt klare eksempler på at innhold flyter mellom det Jenkins kaller «media platforms» (Jenkins, 2008, s. 2). Men også på VG sin facebook-side hvor VG deler sine nettsaker, og hvor facebook-brukere kan like, dele og kommentere i en mer deltagende kultur hvor medieprodusenter og mediekonsumenter «interact with each other according to a new set of rules that none of us fully understands.» (Jenkins, 2008, s. 3). Der øker også muligheten for interaktivitet. Videre formes innholdet av de nye plattformenes form, for eksempel ved at VG på sine nettsider har begynt å publisere korte videoer under overskriften «Nyhetene på 60 sek.» som er å finne bortimot øverst på førstesida til VG på nett. VG som medium tar i bruk formater som andre medium har introdusert og gjør dem til sine egne, i et forsøk på å holde på mediekonsumentene, kan vi anta. Og slik blir konvergens i både teknologisk og kulturell forstand, en forståelsesramme for å forstå det digitale mediet VG av i dag.
Oppsummerende kan vi se at VG som et digitalt medium, er tilgjengelig på ulike plattformer (nettside, apper på smarttelefon og nettbrett), og som et digitalt medium består av tekster i utvidet betydning. Det digitale mediet består av hypertekst og noder, koblet sammen i et nettverk, og at det blant annet er responsivt, både i form av kommentarfelt som inviterer leserne til diskusjon, og gjennom at innholdet kan tilpasses etter konsumentenes bruk.
Kildeliste
Dahl, Ø., Befring, E., Huseby, E., & Sundstrøm, K. (2021, mai 21). Kulturforståelse – ulike tilnærminger—Sosiologi og sosialantropologi—NDLA. ndla.no. https://ndla.no/nb/subject:1:fb6ad516-0108-4059-acc3-3c5f13f49368/topic:1:41895bd5-507d-4fd8-aa8d-8329a486ef09/topic:1:ecb1a234-3a30-4162-9a84-ae38358d14ea/resource:1:196117
Dvergsdal, H. (2024). HTTP. I Store norske leksikon. https://snl.no/HTTP
Eide, M., & Garvik, O. (2024). VG. I Store norske leksikon. https://snl.no/VG
Ihlebæk, K. A., Løvlie, A. S., & Mainsah, H. (2013). Mer åpenhet, mer kontroll? – Håndteringen av nettdebatten etter 22. Norsk medietidsskrift, 20(3), 223–240. https://doi.org/10.18261/ISSN0805-9535-2013-03-03
Jenkins, H. (2008). Convergence culture: Where old and new media collide (Updated ed.). University Press.
Miller, V. (2020). Understanding digital culture (Second edition.). SAGE.
Smith-Meyer, T. (2024). Tabloid. I Store norske leksikon. https://snl.no/tabloid
VG Kommentarfelt. (u.å.). Hentet 12. oktober 2024, fra https://support.vg.no/s/article/VG-Kommentarfelt
