Denne teksten er en oppgave skrevet i masteremnet SKDK4000 Vitenskapsteori og metodologi ved Høgskolen i Innlandet / Universitetet i Innlandet høsten 2024.
Av: Assad Nasir
Et spørsmål fører gjerne til flere, og for den som kan kunsten å stille spørsmål, vil rekken av spørsmål bli ganske lang, ja kanskje til og med uendelig. Beviset på det er fireåringen min som kan stille spørsmål om alt, til alle tider. Og skulle du, eller i dette tilfelle jeg, tro at spørsmålsrekken endelig var besvart, ja, da vil fireåringen bevise at så ikke er tilfelle, at enden absolutt ikke er nær.
Hver morgen fødes med nye spørsmål, og han går ut i verden med undersøkende øyne og ører som merker seg nye lyder, nye ord og nye ordlyder. Også språket skal oppdages, på lik linje med alt annet. Jeg ser ham og hører ham, vel vitende om at nysgjerrigheten nok vil forsvinne en dag, og håper at den dagen vil komme sent.
Et barns utforskertrang, nysgjerrighet og naivitet bør være enhver forskers ideal. Bare denne tanken alene er kanskje naiv, og det kan være et bevismiddel, om jeg skal låne et begrep fra retorikken, for at det finnes ulike typer spørsmål. Hvilke de er, kan vi komme tilbake til om litt. Men i mellomtiden har vi populærkulturen, enten det er litteratur eller film, hvor forskeren har blitt gestaltet i to typer, og de er typer i ordets rette forstand. Begge har funnet sin plass ikledd en hvit frakk, ofte i et laboratorium med reagensrør og udefinerte boblende væsker av ulik viskositet. Den ene har typen har vært og er «the mad scientist» med uflidd hår, ondskapsfull latter og skumle planer for å utslette menneskeheten. Den andre er hans rake motsetning, et tiltalende ungt menneske med intet annet enn gode hensikter, idealistisk og med høy moral i kamp for å redde menneskeheten. Disse to gestaltningene av forskeren viser ytterpunktene, hvor det gode møter det onde, og begges eksistens er avhengig av den andre. Hadde vitenskapen vært en religion, ville den onde forskeren ha vært djevelen, og den gode vært profeten som blir sendt til oss menigmenn og kvinner for å vise oss sannheten og lede oss på den rette veien. På sett og vis kan vi si, i vår del av verden, i vår tid, at vitenskapen er den nye religionen. Slik religiøst overbeviste mennesker dogmatisk kan tro på Gud, kan vitenskapelig overbeviste mennesker dogmatisk tro på Forskningen (en stor F føltes helt nødvendig akkurat her). Og slik religiøst troende mennesker vil si at profeten har sagt, vil vitenskapelig troende mennesker si at forskeren har sagt. Og slik profeter kommer og avslører ny kunnskap om det som allerede finnes, kommer forskere og oppdager ny kunnskap om det som allerede finnes. Nå er det vel de færreste forskere som går rundt i hvite frakker og blander løsninger i reagensrør, eller bringer verdens undergang over oss, dog er også tanken og ideen nok til å korrumpere menneskenes hjerter og slippe ondskapen løs. Tankene kan være like farlige som når natrium møter vann. Virkelighetens forskere befinner seg nok et sted på det kjedelige midt imellom, enten i strikkegenser eller tweedjakke.
Men de stiller nå spørsmål, slik mennesker har gjort til alle tider. Og spørsmål finnes det som nevnt mange av, og av ulike typer. Den som har svaret på forhånd, og egentlig bare vil vise seg fram, stiller retoriske spørsmål. Mens den som vet svaret på forhånd og vil forandre verden, stiller kritiske spørsmål. Den som ikke vet svaret på forhånd, men er mest interessert i seg selv, stiller eksistensielle spørsmål. Og den som er nysgjerrig på verden, og vil vite mest mulig om den, stiller naive spørsmål.
Så kan en spørre seg selv; hva slags spørsmål vil jeg stille? Svaret er ikke gitt fordi forskere stiller alle de nevnte fire typer spørsmål. Og de er like fullt forskere alle som en, fordi hvilket spørsmål en stiller avhenger av formålet med spørsmålet. Formålet kan variere fra anledning til anledning. Et nytt spørsmål som da dukker opp er, hva er kunnskap og hvordan oppdager vi den? Et syn kan være at vi fjerner uvitenhetens slør, eller som arkeologer børster vekk støv og blottlegger det som tidligere var skjult. Og slik litt om litt, graver vi som forskere fram bit for bit inntil vi kan se hele bildet, hvordan det hele henger sammen. Noen forskere har bare tenkt ut en tanke, en ide, og så har andre forskere kommet senere og bevist at teorien stemmer. Språket vi bruker støtter også et slikt kunnskapssyn, fordi vi sier at forskerne gjør nye oppdagelser. For at vi skal kunne oppdage noe må det finnes fra før. Det må eksistere, også når vi ikke kan se det, høre det, føle det. Slik mikroorganismer ble oppdaget etter at mikroskopet ble oppfunnet. De var der, mikroorganismene, også når vi ikke kunne se dem med det blotte øyet. Derfor skal vel forskeren også være ydmyk i møte med sitt objekt, nemlig kunnskapen.
Så på denne reisen så langt, gjennom nesten tusen ord, gjenstår spørsmålet; hvilken forsker vil jeg være? For å svare på dette spørsmålet kan vi vende oss til kardinaldydene visdom, mot måtehold og rettferdighet. Å nærme seg et spørsmål med visdom kan være å bruke intellektet og fornuften i sine undersøkelser. I tillegg må forskeren utvise mot, blant annet når han utfordrer det bestående paradigmet. Måtehold kan forstås som at forskeren må vise ydmykhet, blant annet for den forskertradisjonen han står i. Og til slutt rettferdighet. I alt en gjør i sine undersøkelser, og det en oppdager av ny kunnskap. Å utøve rettferdighet som forsker vil i bunn og grunn si å utvise ærlighet. Det vil si å yte sine funn rettferdighet ved å framvise dem på ærlig vis for allmuen. Og om jeg som forsker kan leve opp til disse dydene, vil jeg med god samvittighet kunne si å ha ytt forskergjerningen rettferdighet. Det høres enkelt ut når man leser det slik på et papir eller en skjerm, men som alt det vanskelige i verden, er det lettere sagt enn gjort. Idealenes formål og funksjon er å være så høye at alle skal måtte strekke seg etter dem. Og en god forsker er i sin natur en idealist. Et (ut)forskende menneske som i likhet med fireåringen går ut i verden med undrende øyne og naive spørsmål; på jakt etter kunnskapen.
