Publisert 02.03.2025
Abstract
This article critically examines the perception of Norwegian culture as inherently egocentric, challenging the prevailing dichotomy between egocentric and sociocentric cultures. Through historical and anthropological perspectives, the author argues that Norwegian culture is more sociocentric than commonly portrayed, emphasizing the significance of family, social ties, and collective values. The study highlights how traditional and contemporary practices, such as family influence on partner selection, confirmation rituals, and the cultural importance of owning a cabin, reflect a strong sociocentric orientation. Moreover, the article critiques the oversimplification of cultural narratives in education, advocating for a more nuanced understanding that moves beyond binary classifications. By shifting the focus from contrasting “us” with “them,” the author calls for a more reflective approach to studying Norwegian culture in relation to other cultures.
Det er lite som engasjerer oss mer enn diskusjoner om norskhet og norsk kultur. Ikke overraskende, fordi det i bunn og grunn er eksistensielle spørsmål. Det berører ved hvem vi er, og ikke minst hvem vi ønsker å være. Fredrik Barth viste gjennom sine studier at vi blir mest opptatt av vår egen kultur når vi møter andre kulturer.[1] Det var i kontrast til danskene at norskheten ble definert på 1800-tallet, og det var i møte med den nye innvandringen fra fjernere strøk at integreringsdebatten ble en måte å definere norskheten på ny.[2] Men hva er norsk kultur, og er den egentlig slik vi har definert den?
Det sies ofte at norsk kultur, som en del av vestlig kultur, er egosentrisk. Det vil si at individualitet er et gjennomgående trekk ved kulturen, som igjen kan forklares med at individets frihet har forrang foran det moralske fellesskapet. I en egosentrisk kultur vil man ikke ta hensyn til fellesskapet i sine valg, mens i en sosiosentrisk kultur vil nettopp hensynet til fellesskapet veie tyngst. Denne dikotomien mellom egosentrisk og sosiosentrisk kultur blir framhevet når man lærer om ulike kulturer i norsk skole, men motsetningen er både for generell, og til en viss grad essensialistisk. Vi må bort fra denne kulturforståelsen i norsk skole, først og fremst fordi den framstiller både den norske kulturen og andre kulturer på en idealistisk mer enn en realistisk måte.
Vel kan vi finne egosentriske trekk i norsk kultur, men den er per se ikke nødvendigvis egosentrisk, akkurat som at den pakistanske kulturen nødvendigvis ikke er sosiosentrisk alene. Denne hangen til enten/eller kan generelt sies å være vanlig i lærebøker, og i norsk skole, særlig når det gjelder studier av kulturer. Å redusere komplekse sammenhenger til enten/eller gjøres kanskje i pedagogisk øyemed, men frarøver elevene både dybdeforståelse og evnen til å forstå komplekse sammenhenger. Og når dette gjøres, eller ikke gjøres i skolen, undervisningen og lærebøkene, fortsetter man å redusere kompleksiteten til enkle og banale dikotomier også i det offentlige ordskiftet.
I virkeligheten er norsk kultur mer sosiosentrisk enn vi har blitt lært, for i studiet av kulturer er det ikke enten/eller, men både/og. Selv om den kulturelle kompleksiteten kan være utfordrende å håndtere, innebærer det ikke at vi skal redusere den til generaliseringer. Da jeg var barn, leste jeg bøkene om mormor og de åtte ungene av Anne-Cath Vestly. Det var bøker som viste et familieliv som allerede da jeg leste bøkene tidlig på 1990-tallet var en del av en ikke så fjern fortid. I sosiosentriske kulturer er det en grunnleggende verdi at man tar hensyn til familien. Det gjør man i norsk kultur, også i dag, selv om familien i våre dager ofte er en kjernefamilie i stedet for en storfamilie. Eller en annen type familiekonstellasjon. Hva som defineres som familie eller gruppe kan variere, men det er likefremt en familie man tar hensyn til.
Det samme gjelder i barneoppdragelsen. Om det er landsbyen, storfamilien, kjernefamiliene eller nabolaget, enten det er oppgangen i borettslaget eller naboene i gata som bidrar i oppdragelsen. Selv om vi ikke lenger føler å være en del av en landsby har vi alle en gruppe vi hører til. Det kan være en gruppe som har tilknytning gjennom blodsrelasjoner, eller en gruppe som har tilknytning gjennom sosiale relasjoner. Det er tilknytningen som er essensiell. I en sosiosentrisk kultur er de sosiale relasjonene viktige, både som anker og som ramme for det meste i kulturen. På samme vis er det i norsk kultur. Det er derfor konfirmasjon er så viktig for mange i Norge, både for foreldre og de unge som skal konfirmere seg. Og viktigheten av konfirmasjonsritualet blir tydelig når et i utgangspunktet religiøst ritual også får sin ikke-religiøse ekvivalent i form av en borgerlig konfirmasjon. Selv om antallet kirkelige konfirmasjon går ned, øker antallet som konfirmerer seg humanistisk. [3] [4] I en studie av Grimsby og Birkedal kommer det også fram at familien ser ut til være den viktigste sosiale gruppen som legger premissene for ungdommenes valg av konfirmasjon. [5] I en egosentrisk kultur ville et slikt valg ikke tatt hensyns til den nærmeste sosiale gruppen. Samtidig viser studien at valget om å konfirmere seg er et uttrykk for individuell frihet for de unge. Altså er det ikke enten/eller, men både/og.
Selv valg av partner er påvirket av andre faktorer enn vår rene frie vilje. Tidligere var det ganske vanlig at man fant sammen med noen i bygda, eller nabobygda. Med økt mobilitet vokser også det geografiske området vår potensielle partner kan komme fra. Men selv om en er fra Bergen og den andre fra Oslo, så møtes de kanskje i studietiden i Trondheim. Det fysiske møtet skjer likevel, er nødt til å skje, i det samme geografiske området. Selv datingappene foreslår potensielle kandidater som passer til ens preferanser i den umiddelbare geografiske nærhet, fordi målet er det fysiske møtet. Jakten på en partner skjer ikke ene og alene med utgangspunkt i individets personlige preferanser, det er i tillegg en rekke andre faktorer, som for eksempel verdensbildet, verdier og prioriteringer vi har med oss fra familien og oppveksten som også påvirker partnervalg. Og vi finner som oftest en partner i den sosiale gruppen vi selv tilhører. Ekteskap mellom søskenbarn har ikke vært praktisert i norsk kultur på en god stund, og er i tillegg nylig blitt forbudt ved lov. Men den sosiale gruppen trenger ikke å være familie, så vi finner noen som har lik eller like lang utdanning selv, en som tjener omtrent det samme, en som tilhører samme klasse eller samfunnssjikt. En som har samme tro eller livssyn og like verdier; moralsk, sosialt og politisk. Og selvfølgelig vil vi ha en partner som blir akseptert av familien.
Individuelle variasjoner finnes selvsagt, slik det finnes i alle kulturer. Noen vil kanskje mene at vi ikke kan generalisere norsk kultur på denne måten, og det er nettopp mitt poeng. Det vil variere hvor viktig familiens aksept er når det gjelder valg av partner, men mange, kanskje til og med de aller fleste, er opptatt av at familien, og da særlig foreldrene skal like partneren en har valgt. Hvis det ikke hadde vært viktig, hadde det heller ikke vært knyttet like stor spenning, og en god dose nerver knyttet til det å møte partnerens foreldre. Og jeg har hørt fra flere norske menn at de har snakket med sin kommende svigerfar før de har fridd til kjæresten. Dette er et anekdotisk bevis, og kan ikke brukes til å generalisere, men det forteller at det kanskje er noen tendenser som kan tyde på det vi kan kalle sosioentriske trekk i den norske kulturen.
Aller tydeligst kommer det sosiosentriske ved norsk kultur fram gjennom forskningsprosjektet til Marianne Lien og Simone Abram[6], hvor de har studert nordmenns forhold til hytta. At vi nordmenn har et spesielt forhold til hytta har vært en kjent sak, men hva vi gjør med den har vi kanskje ikke vært like klar over tidligere. Fordi kultur er å gjøre, å skape mening, uttrykke verdier og skape relasjoner, er hytta et objekt norsk kultur manifesteres gjennom. Det er omtrent 600 000 hytteeiere i Norge[7], men det er langt flere enn disse som har tilgang til en hytte. I boka Hytta – fire vegger rundt en drøm[8], basert på et mangeårig forskningsprosjekt ledet av Marianne Lien, kommer det fram at hytta definerer og skaper slektskap, at hytta er et familieanliggende. For eksempel forteller informanter at de lar være å gjøre endringer på hytta av hensyn til foreldrene og familien. Informanter er også tydelige om at det er uaktuelt å selge hytta av hensyn til familien. Bruken av hytta er også knyttet til slektskap, og inngiftede familiemedlemmer må jobbe for å bli en del av slekta. Lien og Abram har mange eksempler i sin bok som kan vise at norsk kultur er orientert rundt familien, slekta og gruppa man tilhører, og valg i mange tilfeller tar hensyn til familien. Altså alt det vi tenker er typisk for en sosiosentrisk kultur.
Vi har brukt flere tiår på å forske på «de andre», men vi har brukt lite tid og ressurser på å finne ut hvem og hvordan vi er selv. Vi har gjort det intellektuelt banale å trekke slutningen at «de andre» er på en viss måte, så da er vi sikkert diametralt forskjellige. I realiteten er vi kanskje likere enn vi tror, men fordi vi har vært fokuserte på ulikheten, har vi vært blinde for likheten. Et fåtall blant norske antropologer har forstått dette, men tida er langt på vei moden for at flere antropologer vender blikket mot det hjemlige og studerer egne samfunn på samme måte som man har studert andre samfunn. Det vil hjelpe oss til å forstå oss selv, ikke i kontrast til, men i samhold med de andre.
[1] Barth, «Ethnic Groups and Boundaries».
[2] Nasir, Hva er galt med integreringsdebatten?
[3] Sørelv, «Humanetisk konfirmasjon».
[4] Østhus, «Antall konfirmasjoner synker jevnt».
[5] Grimsby og Birkedal, «Unges tanker om konfirmasjon».
[6] Garbo, «Sterke følelser knyttet til hytta – Sosialantropologisk institutt (SAI)».
[7] Sættem, «Vanlige folk eier hytte».
[8] Lien og Abram, Hytta.
Kilder
Barth, Fredrik. «Ethnic Groups and Boundaries». I Ethnicity, 75–82. Oxford: University Press, 1996.
Garbo, Gro Lien. «Sterke følelser knyttet til hytta – Sosialantropologisk institutt (SAI)», 28. mars 2019. https://www.sv.uio.no/sai/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2019/hytta-folelser-og-fornuft-.html.
Grimsby, Lars Kåre, og Erling Birkedal. «Unges tanker om konfirmasjon: En studie blant 14-åringer forut for deres valg av ungdomsrite». Tidsskrift for Praktisk Teologi 37, nr. 2 (10. november 2020): 22–38. https://doi.org/10.48626/tpt.v37i2.5328.
Lien, Marianne, og Simone Abram. Hytta: fire vegger rundt en drøm. Oslo: Kagge, 2019.
Nasir, Assad. Hva er galt med integreringsdebatten? 1. utgave. Oslo: Forlaget Nasir, 2021.
Sættem, Johan B. «Vanlige folk eier hytte». NRK, 30. september 2022, pargr. nyheter. https://www.nrk.no/norge/vanlige-folk-eier-hytte-1.16116733.
Sørelv, Henning Winnem. «Humanetisk konfirmasjon: Rekordmange unge gjør som Oda og Kristiane». NRK, 28. mai 2023, pargr. dk. https://www.nrk.no/nordland/humanetisk-konfirmasjon_-rekordmange-unge-gjor-som-oda-og-kristiane-1.16397166.
Østhus, Andreas. «Antall konfirmasjoner synker jevnt». SSB, 19. august 2021. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/religion-og-livssyn/statistikk/den-norske-kirke/artikler/antall-konfirmasjoner-synker-jevnt.
