En tekst om ferie med barn
Det var sol og vind i håret. Det siste mest i nedoverbakkene vi raste ned for å se hvem som fikk høyest fart. Innimellom turer på stier gjennom tett skog til skjulte vannperler i Oslomarka for en dukkert. Fotball på sletta, husker på lekeplassen. Barneskrål fra morgen til langt på kveld. Det er slik jeg husker sommerferiene i barndommen og ungdommen. Etter hvert som vi ble eldre, ble aksjonsradiusen også større. Fra borettslaget til det lokale kjøpesenteret og etter hvert til de andre stasjonene på linje 2, og utover det.
Det kan godt hende det skyldes min klasseoppvekst, med en hjemmeværende mor (mens vi var barn) og far som jobbet i Oslo sporveier. Han startet som billettkonduktør på trikken på 80-tallet, og da jeg var barn jobbet han som t-banefører. Høydepunktet i feriene var å kunne være med ham på jobb og se ham kjøre t-banen. Noen sydentur eller charterferie har jeg aldri vært på. Men desto mange turer til Bygdøy og Bogstadvannet. Tusenfryd pleide også å være et høydepunkt, ofte tidlig på sommeren for deretter en tur senere samme sommer på en billigere dag2-billett. Men dette var et par-tre høydepunkter, de fleste dagene, også i sommerferien, var tross alt hverdager. Men jeg husker sommerferien som en tid uten ende, en tid med lys og varme, og frihet. Frihet til å fylle dagene med lek og sprell, med oppdagelsesferder i nærområdet, til fots eller på sykkel, oftest uten voksenpersoner som hang på oss som flått. Vi visste ikke hva våre venner drev med hvis vi ikke var sammen med dem, og våre foreldre kunne ikke nå oss med mindre de fant oss på lekeplassen. Hver sommer var en sommer som aldri tok slutt. Ikke fullt så spennende som sommeren i Skyskraperengler, en skildring av oppvekst i en drabantby på 1950-tallet skrevet av Tove Nilsen, men heller ikke så uskyldig som i Anne Cath. Vestlys univers.
Men det er mange år siden min barndoms sommer, og der jeg bor i dag hører jeg verken barneskrål eller ser så mye til barna i nabolaget. Det hender jeg ser noen på lekeplassen, men det er som oftest de aller yngste som er der med en av foreldrene. Ungdommer ser jeg henge utenfor butikken eller t-banestasjonen. Men de ser ofte ikke like mye på hverandre som de ser på skjermene de holder i hendene. Om de er på noen oppdagelsesferder vet jeg ikke. Men drar jeg tilbake dit jeg vokste opp, i drabantbyen, er det fullt av unger på sletta, fotballbanen og lekeplassen. Noen foreldre sitter rundt om på gressplenen i skyggen av noen trær, noen her og noen der. Men det er langt flere unger enn foreldre, så foreldrene til mange av ungene er nok ikke der sammen med dem. På stikkveiene farer stadig vekk noen tenåringer, eller barn i ferd med å bli tenåringer, i full fart forbi på sine elsparkesykler. Vi måtte tråkke oss fram selv, men det er vel i det store hele den store forskjellen. Drabantbyen er fortsatt preget av at mange med arbeiderklassebakgrunn bor her. Flere hjemmeværende mødre enn befolkningen ellers i Norge, flere lavinntektshusholdninger enn befolkningen ellers i Norge. Det er litt som å se sin egen barndom på ny, i noen nye farger.
Da er det litt provoserende å lese Sara Uldal på NRK Ytring legge ut i det vide og brede om at ferie med barn er et ork. Hun beskriver det til og med som en ubetalt jobb. Jeg kan forstå det er slitsomt, og at det tidvis kan være vanskelig å finne tid til seg selv. Men en ukes «etterferie» i for eksempel New York er så privilegert at det fint må kunne kalles å være født med sølvskje i munnen og gullhår i ræva.
Arbeiderklassens barn kjenner som oftest ikke til sommerferier på legoland, sommerland eller disneyland. Ei heller på dyreparken i Kristiansand. «Etterferie» er et konsept som ikke engang ville ha falt en inn, ja faktisk hinsides enhver mulig fatteevne. Den enkle løsningen på Uldals store hjertesukk er å ikke dra med seg småbarn, for eksempel to-åringer på dyre familieferier. For det er dyrt. Veldig dyrt. Og to-åringen kommer neppe til å huske noe særlig fra det hele. Selv hadde jeg med min eldste, som var fire, med til dyreparken i Kristiansand. Det er noen år siden. Han husket Kaptein Sabeltann og at han så et ekorn i et tre. Det siste så vi utenfor stuevinduet hjemme hele sommeren, helt gratis. Ungene husker om den voksne var til stede, ikke nødvendigvis hvor man var. Og noe av det morsomste mine barn vet er å ha vannkrig på gressplenen utenfor blokka vår. Det er slik jeg husker de lengste somrene i min barndom, og det er slik jeg ønsker at mine barn skal huske sine lengste somre.
Og siden jeg ikke vokste opp med at ferie betød å reise bort (bortsett fra til Pakistan noen ganger opp gjennom oppveksten), har heller ikke ungene vært på mye reising. Først og fremst fordi de har vært altfor små til å finne det interessant. Og ingen liker skrikerunger på lange flyturer. Men ungene mine har sett noe mer enn jeg fikk som barn, og har på den måten vært med på min klassereise. Etter hvert som de blir større vil jeg kanskje se mer av verden, sammen med dem.
I år gikk turen til Legoland i Billund, Danmark. Det ble dyrt, så det snakker vi ikke om. 4-åringen sovnet på vei til båten, og fint var det, for det ble litt venting på kaia før vi kunne kjøre om bord. Biltur med barn kan være vanskelig nok. Å sitte i en stillestående bil er enda verre. Inne på båten kunne ungene løpe litt friere rundt, med oss like bak, men heldigvis var barnas besteforeldre med. Det hjelper veldig. Vel framme i København, etter frokostbuffet om bord på båten, ventet en tre-timers kjøretur til Billund, sånn omtrent midt i Danmark og midt i ingenmannsland. Altså, det finnes virkelig nesten ingenting der bortsett fra Legoland, deres to, tre hoteller og Lalandia som er et hyttekompleks med et slags opplevelsessenter med spill, bowling, minigolf og badeland. Det siste er nok det meste populære på Lalandia, og det skal vi komme tilbake til litt senere. Jeg har litt blandede erfaringer med fornøyelsesparker, men alle er ypperlige anledninger til å øve litt på å stå i kø og lære å vente på tur. Og i god sosialdemokratisk ånd gjør vi nettopp det, men prisene på uansett hva man skal kjøpe i parkene er ofte ikke særlig sosialdemokratiske. Men vi fikk full valuta for pengene fordi 4-åringen ikke finnes redd og tok alle karusellene han var høy nok til å kunne ta. Storebror, som er 9, fikk en hel dag med besteforeldre, noe som i vår tid er sjelden vare har jeg hørt. Fordi dagens besteforeldre er så friske og raske at de har fullt opp med egne planer. Noe som får meg til å tenke på at gamledagers husmorvikar kanskje kunne være noe å innføre igjen, som et tiltak fra politikere som maner oss til å få flere barn. Jeg er sikker på at hvis foreldre fikk litt avlastning og støtte så ville flere par i hvert fall vurdere å få flere barn.
De fleste i parken var sånne som oss, voksne med barn på slep, eller barn med voksne på slep. I køene møtte jeg en svensk far som var på Legoland med to 5-åringer, alene. Ære være ham for det. I en annen kø møtte jeg en tysk far som var med yngstemann, mens hans frau var med den eldre dattera på en annen karusell. Akkurat som meg, måtte jeg si da, og så smilte vi anerkjennende til hverandre. En anerkjennelse av at dette gjør vi for ungene. Heldigvis var været stort sett med oss, og til tross for ømme ben og blemmer på føttene var opplevelsen positiv, og ungene fornøyde.
Legolands popularitet, til tross for at det ligger midt i ingenting i Danmark, tror jeg nok skyldes kombinasjonen med Lalandia og muligheten for mer enn en fornøyelsespark. (Jeg har ikke fått betalt for å skrive dette, selv om det kan høres slik ut). Ungene hadde gleda seg til to ting i ukesvis, det var Legoland og badeland. Med Legoland unnagjort gjensto badeland, og den første dagen tilbragte vi hele seks timer på badeland. Jeg er ingen badenymfe, blant annet fordi jeg har noen kilo for mye og ikke føler meg komfortabel i badetøy. Så Oslos strender har jeg stort sett holdt meg unna. Men badeland på et familieferiested skulle bli en ny, og til og med befriende, opplevelse. Allerede i garderoden gikk det egentlig ganske mye lettere, sikkert fordi jeg var mest opptatt av ungene, og ikke meg selv. Inne i den store hallen med vannsklier i ulike størrelser og fasonger, og badebasseng for store små, var stemninga enda lettere. Barneskrål kunne høres fra lekeområdet, og noen større løp på tærne bor til vannsklia. Noen stod i kø for å hente badering som måtte brukes til bestemte sklier. Og rundt barna var pappaer i alle størrelser og fasonger. I et mylder av pappakropper, følte jeg meg endelig fri, og uten å ofre meg selv, eller hvordan jeg så ut, en tanke, plaske i det varme barnebassenget med 4-åringen, og ta alle skliene flerfoldige ganger, til han ikke lenger orket mer med 9-åringen. Men det var den morsomste dagen ever, ifølge begge, fordi de fikk ha det gøy med pappa.
Dagen etter, på samme badeland, merket jeg også blikkvekslingen mellom pappaer når de gikk forbi hverandre. Et anerkjennende blikk, og kanskje et nikk, vi var tross alt skandinaver de fleste av oss. I år ble sommeren altså i foreldres tegn.
Av: Assad Nasir
Første gang publisert på NRK Ytring 23. juli 2023
